Viktig å drøfte bruk av norske bistandsmidler


NRK-serien ”Den gode viljen” vil forhåpentligvis få nordmenn til å spørre: Bedriver vi bistand som letter rike Norges 
globale samvittighet mer enn det gagner mottakeren? 

Gipsing og opptrening på senteret i Lira. FOTO: Liv Næss

Både Adina Stiftelsen og andre frivillige organisasjoner som yter bistand må ha lov å spørre - bør den norske stat stå for all forvaltning av statlige bevilgninger til bistand, eller er det smart å dele pengene mellom det statlige og det frivillige? Det finnes neppe evig gyldige svar på disse spørsmål. 

Vi høster erfaring fra hjelpearbeid blant barn og unge i Uganda og i Romania, og det bærende prinsipp på begge kontinent er Hjelp til selvhjelp. De tre ordene både påvirker og forenkler veivalgene våre. En annen viktig pilar er tett samhandling med lokale krefter. Da risikerer vi ikke å dytte på lokalsamfunnet noe de ikke trenger.

I Uganda konsentrer vi vår virksomhet i det krigsherjede fylket Lira i nord, vel fem timers biltur unna hovedstaden Kampala. Her var folket prisgitt brutaliteten og lunene til krigsherren Joseph Kony for mindre enn 10 år siden. De er ikke til å begripe de grusomheter som barn, barnesoldater og voksne kvinner og menn ble utsatt for i regi av LRA.

Vårt veivalg er å bygge opp et nettverk av lokalt rekrutterte fagfolk, klan- og stammeledere. Dette er ingen garanti for suksess i et gjennomkorrupt land, men like fullt en farbar vei. Vi kjører etter to spor – hjelpe funksjonshemmede barn til å bli friske, og hjelpe deres familier til å starte produksjon av varer som etterspørres av lokalbefolkningen.

Funksjonshemmede barn er lite verdt i denne kulturen. En gutt med klumpfot kan ikke sanke ved eller bære vann. Vi legger til rette for operasjoner som blir utført på et privatdrevet sykehus i Kampala, og etter inngrepene tar våre fysioterapeuter hånd om opptreningen på Lira Rehabilitation Center. Samarbeidspartnerne kjenner hverandre og det reduserer byråkratiet, samtidig som vi bygger opp kompetanse på rehabilitering i Ugandas utkant.

Men hvorfor tar ikke det lokale sykehuset seg av dette? Svaret er kort og brutalt, de makter ikke mer. Prinsippdiskusjoner i Norge om det offentliges ansvar i Uganda hjelper ikke barna som er født med åpen gane eller er blitt delvis krøplinger som følge av brannskader. Oppholdet på vårt senter blir kombinert med skolegang, lek og sosial læring. Vi ser at reserverte og engstelige barn blir gradvis tryggere på seg selv.

Våre sosialarbeidere snakker med familiene om HIV, AIDS, hygiene, likeverd og familievold. Vi samarbeider med den frivillige ugandiske organisasjonen Children of Peace Uganda som driver med rehabilitering av barnesoldater i Lira fylke.

Familiene som betror oss sine barn, skal også settes i stand til å sikre seg et tryggere eksistensgrunnlag. Derfor er Adina Stiftelsen i gang med griseoppdrett der vi hjelper til med å skaffe gode og friske avlsdyr, og vår veterinær forteller dem om fôring, renhold og vaksinering. Det er kartlagt et umettet og voksende nærmarked for svinekjøtt.

All samfunnsutvikling og politisk engasjement starter med individet, uansett styresett i et land. I så måte er det ingen forskjell på Norge og Uganda. Adina bygger mennesker, ikke institusjoner. Når folk har nok mat på bordet og tjener penger, kan få overskudd til å engasjere seg på vegne av hele landsbyen.

Historien fortsetter under bildet

Våre folk er jevnlig ute i landsbyene for å informere om alt fra grisehold til faren for HIV-smitte. FOTO: Liv Næss

Vi erfarer at hjelpebehov endres. Adina Stiftelsen startet med å hjelpe HIV-smittede på landsbygda i Romania. I dag er dette tonet kraftig ned fordi behovet er mindre. Nå er leksehjelp og andre aktiviteter etter skoletid blitt viktigere. Svært mange av barna kommer fra tungt belastede hjemmemiljø. Hos oss blir de sett, de opplever trygghet og tør å slippe løs sine skapende evner. 

Skolefrafallet blant ”våre” barn er eliminert, ifølge skolemyndighetenes tall. De større ungdommene får økonomisk hjelp til skolegang, og vårt motkrav er at de må signere kontrakter med strenge betingelser. Så godt som ingen bryter kontraktene. Det gjelder uansett om barna tilhører romfolket eller er etniske rumenere.

Selvsagt burde kommunen fikset alt dette – men Adina opererer i en region som av OECD i 2012 ble rangert blant Europas absolutt fattigste. Da er det naivt å tro at barns ve og vel etter skoletid blir prioritert. Selv i styrtrike Norge er det beinhard kamp om ressursene til denne sektoren. 

Vi driver billig takket være mye frivillighet. Derfor kan 97 prosent av våre midler brukes i felten, men vi må som en liten organisasjon være bevisst våre begrensninger. Vi har ingen eksperter å sende ut, og velger derfor å rekruttere lokalt mennesker med riktig kunnskap. Vi er blitt en viktig arbeidsgiver for både faglærte og ufaglærte i Lira.

Dansegruppen er viktig for å styrke bevisstheten om rumensk lokal kulturarv. FOTO:Magne ReigstadStøttespillerne våre har krav på fortløpende informasjon om innsats og pengebruk, uansett om det er statlige eller private midler som forvaltes. Men vi må ikke binde opp de hjelpende hender med omfattende rapporteringsrutiner. Det kan fort gå ut over innsatsen i felten. Verken forskere, journalister, Norad eller apparatet rundt statsråd Heikki Holmås eier nøkkelen til den perfekte bistand. Derfor trengs både store og små hjelpeorganisasjoner som kan spille inn nyttige korrektiver til de bevilgende myndigheter.

Vi plikter å spørre oss jevnlig om vi er på rett spor, og vi må ikke bli fornærmet om forskere og andre foreslår kursendringer. Vi må se fordomsfritt på nytteverdien av egne prosjekter for verken det statlige globale bistandsapparat, eller de frivillige organisasjonene er til for seg selv.

Hjelpearbeid basert på frivillighet har bivirkninger i Norge. Adina Stiftelsen prøver så langt mulig å holde personlig kontakt med sponsorer, skoler og barnehager, og vi opplever et engasjement som gjør oss ydmyke og bevisste på bruk av innsamlede midler. Bedrifter, elever og lærere høster i retur fersk og usminket detaljkunnskap om andre land og jevnaldrendes levekår. Slik innsikt fremmer toleranse – som også må legges på vektskålen når nytten av norsk bistand skal Veies opp.

Det tar tid å bygge opp tillit hos beboerne i landsbyer som har opplevd grusomme ting. FOTO: Liv Næss



Gå tilbake

Flere artikler

Siste innspurt for nyttige julegaver fra Adina-butikken

Det er ikke for seint å handle julegaver i gavebutikken vår. Her er det fritt valg mellom alt fra geiter til skolemateriell, og dette er gaver som blir brukt. ...

Les mer

Fysioterapeut på grove dekk i bushen

Motorsykkel med grove dekk er supereffektivt redskap når våre fysioterapeuter skal besøke pasienter i de veiløse landsbyene som ligger flere kilometer unna hovedveiene. ...

Les mer

Drømmen deres er et eget Adina-hus

Oppunder 400 barn og unge er engasjert i de forskjellige aktivitetene våre i Romania. Drømmen om et eget Adina-hus rykker litt nærmere.

Les mer

Solid anerkjennelse av innsatsen i Romania

Fundatia Adina Stiftelsen er blitt fullverdig medlem av det verdensomspennende Home Start-nettverket. En solid anerkjennelse av det arbeid staben og frivillige gjør i Romania. ...

Les mer