12-åring tar ansvar for sin syke venninne

To småjenter slippes inn gjennom porten på senteret vårt i Lira. Den største ber forsiktig om hjelp til den minste, og våre folk får høre enda en dramatisk beretning.

TEKST OG FOTO: MAGNE REIGSTAD

De to er også skolevenninner. Den eldste av dem er 12 år og hun som trenger hjelp er10 år. Fysioterapeut Emoru Lamech spør forsiktig etter veslejentas foreldre. Venninnen fører ordet og forklarer at 10-åringen i realiteten er foreldreløs, det vil si de gir blaffen i barnet sitt på grunn av skaden.

Jenta har fått en stygg infeksjon i foten, og på grunn av denne skaden er foreldrene mest innstilt å bare la jenta dø. Lamech forklarer at bakteriene etter hvert vil spise seg inn mot beinet og svekke hele leggen hvis hun ikke kommer til behandling ganske omgående.

Eneste slektning som venninnen kjenner til, er en gammel farfar i en annen by. Han er i praksis ute av stand til hjelpe barnebarnet. Og derfor fant den oppvakte 12-åringen ut at Lira Rehabilitation Centre var et sted å spørre etter mulig hjelp.

De to nabojentene er to av mange som kommer til senteret på dagene når man tar imot dagpasienter. Systemet er slik at de som har råd betaler for seg, resten behandles mer eller mindre gratis. I denne jevne strøm av besøkende møter vi Joyce (34). Og brått blir bildet av omsorg snudd på hodet. Moren Debril følger henne til hver eneste behandling.

Joyce fikk en virusinfeksjon i 2013 og mistet både hukommelse, motorikk og taleevne. Hun er som et barn, forklarer moren mens hun støtter datteren gjennom treningsapparatene. Hun har fått talehjelp og husker nå engelsk bedre enn morsmålet. Hun greier også så vidt å spise med skei.

Familien valgte vårt senter fordi her er det etter morens mening best service og veiledning. De har bygget opp enkle treningsapparater hjemme, og den en gang så livlige Joyce er omgitt av fire hjelpsomme søsken. Faren er biskop i en lokal kirke, og er derfor i stand til å betale for hjelpen.

Men ingen avvises på senteret grunnet dårlig betalingsevne. Våre medarbeidere vet hvem de er til for. Utenfor venter en mor med en jente som har store misdannelser i hodet og hendene er heller ikke som de skal være. Veslejenten er kledd opp i sin fineste kjole. Det er tungt å være mor til en funksjonshemmet, og veiledning fra våre folk på senteret er god hjelp i hverdagen.

Også i Uganda er suksess med behandling avhengig av innsats fra familien på hjemmebane, og våre fysioterapeuter er påpasselige med å understreke dette. De fleste følger anvisningene, og Barbara er en av dem. Hun tar treningen hjemme med vesle Graciuos (1) alvorlig. Fysioterapeut Lamech fryder seg like mye som moren over fremgangen.

– Nå kan hun løfte nakken, forklarer han og ser ned på et par runde barneøyne som følger med raslingen fra kulerammen. Mamma Barbara smiler og ser at datterens muskler styrkes for hver måned. Snart kan Gracius ta sine første steg.

 

Gå tilbake

Flere artikler

Stikker av fra sine funksjonshemmede barn

Faren ville ikke vite av sitt funksjonshemmede barn og dro sin vei. Moren nekter å gi opp lille  Joseph som hun fødte da hun var 16 år gammel. Hjelp fra Adina er avgjørende. ...

Les mer

Senteret i Lira reddet livet til Vivian

Vivians familie brukte mye penger på å få jenta frisk, men ingenting hjalp. Tilfeldighetene ville at de kom i kontakt med våre fagfolk i Lira og det ble redningen....

Les mer

Fysioterapeut på grove dekk i bushen

Motorsykkel med grove dekk er supereffektivt redskap når våre fysioterapeuter skal besøke pasienter i de veiløse landsbyene som ligger flere kilometer unna hovedveiene. ...

Les mer

Driftige Barbara skaper seg sitt eget levebrød

Barbara er et svært oppegående eksempel på hvilke kvaliteter som bor i de funksjonshemmede  barna som kommer til senteret i Lira. Etter yrkesskolen åpnet hun frisørsalong. ...

Les mer